Det var noe annet også, et minne, kanskje bare noe så ubetydelig som den hastige skyggen over farens ansikt den høstdagen da hun for første gang skulle være med for å fiske kreps i sjøen. Men hvordan skulle hun som barn finne ord som forklarte det uforklarlige? En flyktig skygge, fortrolig, men like fullt sørgmodig mens han tente en sigarett. For er ikke skyggen det mest paradoksale av alle vesener?
Kommentar