Skolevegring er et mysterium.
Mange av dagens barn og unge velger å vende ryggen til en skole som på grunnleggende nivå ser ut til å være bedre tilpasset dem som inpider enn hva tilfellet var for 30 år siden.
Hvorfor er det blitt slik?

I Skolevegringsmysteriet forsøker Gaute Brochmann og Ole Jacob Madsen å forstå skolevegring som fenomen.
Hva er det som skjer i familiene våre, på skolene og ellers i samfunnet som gjør at noe som var så selvsagt for bare en generasjon siden er i ferd med å bli så umulig for så veldig mange?

Før gikk alle på skolen. Flinke og mindre flinke. Nevenyttige og grublere. De som hadde det bra hjemme, og de som ikke hadde det.
De som spilte fotball i friminuttene og de som røyka bak trafoen.De aller færreste syntes riktignok det var noe særlig gøy, og alle hadde ting de mislikte:
Fra sure lærere til dumme medelever. Fra vanskelige fag til det å måtte sitte stille på en stol dagen lang. Allikevel troppet vi opp, alle som en. Dag etter dag, år etter år.

I dag er det ikke slik.

Et stort og økende antall norske barn og unge går ikke på skolen. De vil. Men klarer ikke. Fenomenet har forplantet seg fra videregående skole via ungdomsskolen til barneskolen og kalles «skolevegring»,
og fagmiljøene er enige om at dette er blitt en betydelig folkehelseutfordring.

Hva i all verden skyldes denne utviklingen? Og hvorfor ser vi denne komme akkurat nå?
Her kan du lese et lite utdrag fra teksten i boken:

«Til tross for at skolevegring ikke er en diagnose, er det blitt til et paraplybegrep for å beskrive en haug av problemstillinger hos barn og ungdom uten at begrepet i seg selv har noe særlig meningsfullt innhold.»

Denne litt respektløse karakteristikken av skolevegring sto i Tidsskrift for Norsk psykologforening i 2020. Og det er bare å nikke gjenkjennende.
Alle som leser de tre historiene vi nettopp fortalte, skjønner langt på vei hva som menes med skolevegring, det er jo ikke så komplisert.
En mye brukt definisjon er ganske enkelt at skolevegring handler om barn og unge som i utgangspunktet ønsker å gå på skolen – men av ulike grunner ikke får det til.
Men dette hjelper oss egentlig bare til å kjenne igjen fenomenet, ikke å forstå det.

Så la oss begynne med å liste opp ting det foreligger sikker kunnskap om. Det er for eksempel ganske lett å si noe om konsekvensene av skolevegring.
Som forrige kapittel viste er belastningen enorm for dem som rammes, både barna og familiene deres. Det har også vist seg vanskelig for foreldre, skole
og hjelpeapparat å reversere skolevegringen når atferden først har satt seg som et mønster. På et overordnet nivå er det, som vi skal se i neste kapittel,
mye som tyder på at skolevegring er et stort og økend problem målt i antall tilfeller per år.
Debutalder ser ut til å snike seg stadig nedover. Skolevegring har gått fra å være et videregåendeproblem til å ha inntatt ungdomsskolen og bli vanlig også i barneskolen.
De samfunnsøkonomiske omkostningene er store, siden utdanning blir stadig viktigere og alternativene stadig færre. Alle taper på at flere barn havner utenfor skolen.
Når det gjelder samfunnets bevissthet rundt skolevegring, kan man si at problemet er underbelyst. Riktignok har vi kunnet se en økning i medieoppslag om skolevegringstilfeller de siste årene, men disse oppslagene har fokus på de inpiduelle tilfellene, ikke fenomenet som sådan. Dette gjelder ikke bare avisartikler, men også brorparten av fagbøker, offisielle skriv og veiledere. Og bra er det, for hvert barn som sliter, fortjener hjelp og støtte. Men som sitatet først i kapittelet beskt understreker, ser vi ingen innsirkling eller definisjon av fenomenet skolevegring. Hvorfor ser problemet ut til å øke, og hva binder de ulike tilfellene sammen?
Vil, men kan ikke
Den mest basale definisjonen på skolevegring baserer seg ganske enkelt på hvor mye ubegrunnet fravær som skal til for at det kvalifiserer som bekymringsfullt.
Professor Christopher Kearney fra Universitetet i Nevada i USA regnes av mange som den mest toneangivende internasjonale forskeren på skolevegring, og hans tilnærming har hatt stor gjennomslagskraft også i Norge. Han definerer «bekymringsfullt fravær» slik:

1. Eleven har mer enn 25 prosent fravær i løpet av to uker.
2. Eleven har store problemer med å delta i timene i minst to uker, og det gir betydelige problemer for ungdommens eller familiens daglige rutiner.
3. Eleven har minst ti fraværsdager i løpet av 15 uker av et skoleår.

Nå kan selvsagt et slikt fravær skyldes flere forhold, så la oss stramme skruene et par omdreininger til og bli litt mer spesifikke. I Norge er det særlig to personer som går igjen som autoriteter på skolevegringsfeltet i dag:
Den ene er Jo Magne Ingul, førsteamanuensis ved NTNU og Regionalt kunnskapssenter for barn og unge i...