Instukid er en rystende fortelling fra innsiden av psykiatrien, sett gjennom øynene til en tidligere pasient som nå er klinisk psykolog.
Johanne Rogndal gir oss historien om livet på en psykiatrisk ungdomsavdeling, hvor hun som femtenåring tilbrakte halvannet år i isolasjon fra omverdenen. Gjennom hennes korthugde og rå skildringer får vi en forståelse av hva det innebærer å være ung og uten stemme i et system som ofte svikter de mest sårbare.
Men boka er mer enn bare en personlig beretning. Rogndals unike kombinasjon av personlig erfaring og faglig dybde gjør at hun kan stille kritiske spørsmål ved behandlingen av ungdom i psykiatrien, samtidig som hun belyser de bakenforliggende psykologiske prosessene. Rogndal viser oss hvor vanskelig det kan være å leve med minner om tvangsbruk og isolasjon, og hvordan disse opplevelsene har formet hennes syn på sårbarhet og menneskeverd. Hun skildrer ikke bare sin egen tid i et rigid system, men gir også en stemme til andre sårbare grupper som trenger forståelse og støtte.
Der TV-serier som Instukids på NRK nylig har gitt oss historier om ungdom på barnevernsinstitusjoner, gir Rogndal en dypere innsikt i hvordan mangel på forståelse og kommunikasjon kan føre til at unge mennesker blir mistolket og feilbehandlet på psykiatriske institusjoner. Men mest av alt er Instukid en bok om menneskelig overlevelse, motstandskraft, og om verdien av å bli hørt og sett. Den viser hvorfor det å bli forstått kan bety alt, og hvorfor det å ikke bli forstått kan få katastrofale og dyptgripende personlige konsekvenser.
Kommentar