Hav på alle kanter opphever dagens landegrenser og tegner et levende portrett av det Nord-Atlantiske havområdet, denne historiske, kulturelle og genetiske smeltedigelen som deler en felles keltisk og norrøn arv. Leseren kommer tett på øyfolk og tradisjoner, myter og historier, triumfer og tragedier som forteller hvordan naturen og havet har formet, og fortsatt former, livet på øyene.
Så lenge det har bodd mennesker langs Nord-Atlanterens kyster, har de delt den dypt menneskelige trangen til å utforske det ukjente. Det er som om mennesker burde hatt gjeller og svømmehud mellom tærne, for så snart de fikk sjansen, la de ut på havet med livet som innsats. Før nåtidens kart og nasjonale grenser ble til, øyhoppet folk mellom Norge og Shetland, Orknøyene og Hebridene, Man, Irland, Færøyene og Island uten tanke på pass eller grensekontroll. De kastet seg ut i bølgene i uthulte stokker, lette skinnbåter, klinkbygde skip, fiskefartøy og skuter. De handlet med hverandre og giftet seg med hverandre, inspirerte hverandre eller fortrengte hverandre. Under vikingtiden ble øyene også tilknyttet Norge på ulike måter, som skattland under den norske kongen og gjennom erkebiskopen i Trondheim.
Øyer er samfunn i miniatyr. Når man er omgitt av hav på alle kanter, er innbyggerne i samme båt, bokstavelig talt – og mer eller mindre avhengige av hverandre. Å bo på en øy kan være klaustrofobisk, romantisk, forblåst, uhyggelig, ensomt, frustrerende, fredelig – men sjelden kjedelig.
Kommentar