I denne boka skriver biolog Anna Blix underholdende, hårreisende og kunnskapsrikt om den brutale barneoppfostringen som foregår i dyreriket.
Det finnes dyr som har helt andre strategier for omsorg enn oss mennesker. Gjøken legger eggene sine i andre fuglers reir, og lurer andre til å fostre opp ungene for seg. Brunsulen lar barna drepe hverandre uten å legge seg imellom, og gullhamsteren spiser rett og slett noen av sine egne unger hvis det blir for lite mat.
Har du noen gang vært litt bekymra fordi ungene til vennene dine aldri spiser grønnsaker? Fordi nevøen din har fri skjermtid? Tenkt at foreldrene dine kunne gjort jobben med å være foreldre litt bedre? Har du dårlig samvittighet fordi du ikke orka å leke restaurant for tusende gang med fireåringen din en feriedag, eller fordi du har latt barne-tv ta over for høytlesning hver kveld, selv om alle sier at høytlesning er bedre for hjernen enn skjerm?
Det finnes heldigvis (?) verre foreldre enn oss. Vi lurer ikke andre til å tro at ungene våre er deres, så vi slipper unna hele barneoppdragelsen. Vi lar ikke ungene våre vokse opp i levende lik. Barna våre spiser ikke bæsjen vår. Vi er ikke en art som dreper halvsøsknene eller søskenbarna til ungene våre, og vi gir stort sett ikke opp en hel ungeflokk bare fordi jobben blir litt slitsom. Det å la barna spise bare pasta mange dager på rad er tross alt ikke like ille som å spise sine egne unger.
Kommentar